Nå har du kanskje en stripe med rytmemerker, et ark med melodilinjer og en merket palett. Hver av dem er en delvis oversettelse. Denne stasjonen samler dem til én komposisjon. Målet er ikke å illustrere en sang bokstavelig, men å gi følelsen i den et sted å bli, slik at en som ser på verket – eller du selv, flere måneder senere – kan kjenne noe av den opprinnelige lyttingen.
Tenk på et musikkstykke som noe med dybde. Det har ofte en vedvarende bakgrunn (pads, strykere, romlyd), en rytmisk midtdel og en melodisk forgrunn. Malere har et tilsvarende begrepsapparat: grunn, midtparti og overflate. Å bygge i den rekkefølgen gjør verket lettere å lese.
Steg for steg: bygg lagene
Legg grunnlaget
Teip arket fast i alle fire kanter. Med den brede penselen legger du et tynt lag av den stilleste fargen i paletten over hele siden – eller bare over en del av den, hvis låten føles som om den tar opp et hjørne av rommet. La det tørke helt. Dette er atmosfæren, den vedvarende tonen under alt annet.
Legg til rytmelaget
- Vasken er latt ujevn der introen føltes disig.
- Aksenterte slag i tykkere kull.
- Et bevisst tomt felt for stillheten i broen.
Spill av låten og gjenta rytmemerkene dine rett på den tørre vasken, med din sterkeste farge eller kull. Se på teststripene dine, men ikke kopier dem; la dette bli en ny framføring. Hvis taktslaget forsvinner i broen, la et felt med urørt grunn stå igjen.
Tegn melodien oppå
Med den smale penselen og midtfargen tegner du en eller to nøkkelfraser over rytmelaget. La linjen krysse merkene i stedet for å unngå dem; i musikk ligger melodien over rytmen. To fraser er vanligvis nok. En side fylt med alle fraser blir til støy.
Rediger med papir
Klipp eller riv ut noen former fra restpapir farget med paletten din. Flytt dem rundt i komposisjonen mens musikken spilles. Lim fast bare de som føles som en del av lyden – en holdt akkord, en vokalharmoni, et tonartsskifte. Lagdelt papir gir fysisk dybde som speiler dybden i miksen.
Tittel og bildetekst
Fjern teipen sakte. På baksiden skriver du låten, artisten, datoen og de tre lyttordene dine, pluss en setning om ett valg du tok. Hvis du stiller ut eller deler verket, ta med denne bildeteksten. Den inviterer seerne til å sammenligne sin hørsel med din.
Lagdelt lytting i kunsthistorien
James McNeill Whistler ga mange av sine Themse-bilder fra London på 1870-tallet musikalske titler som Nocturne og Symphony, og han hevdet at et maleri, likesom musikk, kunne nytes for toneoppbygningen snarere enn for historien. Wassily Kandinskys Composition VII (1913), som finnes i Det statlige Tretjakov-galleriet i Moskva, lagdeler fargeflater, linjer og tette merker på en måte han sammenlignet med orkestrering. Notatbøkene hans beskriver lyder han forbandt med bestemte farger, men han skrev som en kunstner som utforsket, ikke som en forsker som rapporterte.
Innen film laget Oskar Fischinger An Optical Poem (1938), satt til Liszts Hungarian Rhapsody No. 2, der papirformer beveger seg i takt med musikken. Georgia O'Keeffe ga flere tidlige abstraksjoner titler etter musikk, blant dem Music, Pink and Blue No. 2 (1918), som nå finnes i Whitney Museum of American Art. Hver kunstner bygde en visuell struktur som svarte på det de hørte.
Refleksjon: hvilket lag bærer mest følelse?
Dekk til hvert lag i tur og orden med et ark papir. Legg merke til hvilken fjerning som endrer stemningen mest. Det laget er ofte hjertet i oversettelsen din.
Refleksjon: hva ville en annen gjort med samme låt?
Be en venn lage sitt eget ark av samme sang uten å se ditt. Legg dem side om side. Forskjellene er et portrett av to måter å lytte på.