Farge er der lyd-til-bilde-arbeid føles mest magisk, og der det oftest blir misforstått. Det hjelper å skille tydelig mellom to ting.
Hva vitenskapen beskriver. Synestesi er et ekte nevrologisk trekk der én sans pålitelig utløser en annen. Noen mennesker, ofte kalt kromestetikere, opplever farger når de hører lyder. Forskere som Richard Cytowic og Jamie Ward har dokumentert at disse parene er konsistente for hver enkelt over tid – men de varierer fra én synestet til en annen. Studier viser også bredere tendenser i befolkningen, for eksempel å knytte høyere eller sterkere lyder til lysere farger, men dette er tendenser, ikke lover.
Hva kunstnere velger. De fleste som lager musikkinspirert arbeid er ikke synestetikere, og de trenger ikke være det. De velger farger av grunner: minne, temperatur, stemning, tyngden i en bassnote. Det er dette som er temaet for denne siden.
Ett stykke, flere paletter
Vi ba fire lesere lytte til de to første minuttene av Claude Debussys Clair de lune (utgitt 1905) og velge tre farger hver, med et ord for hvert valg. Fargeradene deres er under. Ingen av dem er feil.
Maler, 54
«Det hørtes ut som et rom med lysene slukket.»
Pianist, 23
«Varm, fordi læreren min spilte det for meg da jeg var barn.»
Illustratør, 37
«Kjølig og svevende, nesten vektløs.»
Elev, 16
«En hage etter regn. Jeg vet ikke hvorfor.»
Bygg din egen følelsespalett
Start med de tre ordene dine
Bruk kvalitetsordene fra første stasjon. For hvert ord, still tre spørsmål: er det varmt eller kjølig? Lyst eller mørkt? Intenst eller dempet? Disse tre dimensjonene – temperatur, verdi og metning – er mer nyttige enn fargenavn når du oversetter følelse.
Bland, ikke velg
Istedenfor å ta frem en tube med én gang, bland en liten prøvelapp for hvert ord. Tilsett et snev av komplementærfargen for å dempe en farge som virker for høylydt; tilsett hvitt eller vann hvis musikken føltes luftig. Mal hver prøve på en stripe og skriv ordet under. Nå har du en merket fargerad.
- «Rastløs» – rust dempet med litt grønt.
- «Kornet» – oker tørrbørstet for tekstur.
- «Varm» – grått blandet av rust og hvitt.
Test mot musikken
Spill sporet mens du bare ser på stripen. Er det noen prøve som strider mot det du hører? Juster den. Josef Albers viste i Interaction of Color (1963) at farger endrer seg avhengig av naboene sine, så en prøve som føltes feil alene, kan falle på plass når den settes ved siden av de andre.
Noter grunnene dine
Skriv én setning per farge som forklarer valget. Dette er det som skiller en personlig palett fra en dekorativ, og det lar betrakterne gå inn i oversettelsen din.
Historiske farge–lyd-systemer
Mennesker har lenge forsøkt å knytte de to sansene sammen. Isaac Newton delte i Opticks (1704) spekteret inn i syv farger, delvis ved analogi til de syv tonene i en musikalsk skala. På 1700-tallet foreslo jesuitten Louis-Bertrand Castel et okulært cembalo som skulle vise farger når tastene ble trykket. I 1893 tok maleren Alexander Wallace Rimington patent på et fargeorgel i England.
Alexander Skrjabins Prometheus: The Poem of Fire (1910) inkluderte en stemme for et lystastatur, basert på hans egne tast-til-farge-assosiasjoner. Komponisten Olivier Messiaen beskrev at han så farger i visse akkorder, og skrev dem inn i notene i partiturene sine. Hvert av disse systemene er fascinerende, og hvert av dem er personlig eller teoretisk – de er uenige med hverandre, og nettopp det er poenget.
Refleksjon: ville du valgt de samme fargene i morgen?
Stemning, lys og minne endrer seg. Gjenta øvelsen en uke senere og sammenlign. Stabilitet og endring er begge interessante resultater.
Refleksjon: hvilken farge unngikk du?
En unngått farge kan si like mye som en valgt. Prøv å tilsette den i en liten mengde og se hva den gjør.